Motgang

Allee mennesker støter før eller senere i livet på motgang, noen mer enn andre. Enkelte perioder virker som en stor nedtur med hindringer, tragedier, sorg og vonde hendelser på løpende bånd. Vår måte å takle slike perioder er svært ulik fra menneske til menneske. Med en pandemi i full fremmarsj, kan vi trygt si at svært mange mennesker føler på motgang og motløshet for tiden. Det kan bli stygt etter hvert å se hva konsekvensene har vært i løpet av dette siste året, og hva de blir i tiden framover. Ser man bort fra selve sykdommen, dødsfallene og sorg som følge av dette, så har pandemien på lang sikt andre stygge konsekvenser.

En måte å begrense smitten på er isolering og nedstenging. Mennesker skal holde sosialt samvær på et minimumsnivå, og i første omgang får dette følger for psyken til den enkelte. Veldig mange er svært avhengige av sosial omgang med venner og familie. Vi har behov for nærhet og for fysisk kontakt. Isolering øker faren for angst og depresjon, og med alle begrensningene i samfunnet er det ikke like lett å få hjelp lenger. Det blir vanskelig for omgivelsene og følge med på hver enkelt, ikke like lett å fange opp at noen sliter lenger. Før pandemien ville man kanskje kjapt reagert, dersom noen unnlot å kontakte sine nærmeste over en viss tid.

Nå er det blitt normalt, og et menneske som bor alene kan risikere å slite over lengre tid før noen tar en telefon for å spørre hvordan det går. Det er også vanskeligere å få med seg en depresjon gjennom en telefon. Vi kan ikke besøke hverandre i like stor grad som før. Mange har tatt valget om å begrense sosial omgang til sine aller nærmeste, og noen faller dessverre utenfor.

Framtiden

Framtiden

Etter hvert som månedene har passert, er dette blitt nærmest en normal for alle. Jeg kan ikke la være å undres om dette er den nye måten å leve på, også etter korona. Jo lengre tid det går, jo mer normaliseres en slik hverdag. Flere og flere jobber hjemmekontor, og bedrifter over hele verden tilpasser seg slike arbeidsmetoder. Metodene utvikles til å bli bedre og bedre, og til slutt vil det kanskje være overflødig å stille på jobb, selv om korona skulle bli nedkjempet?

Vi hører rapporter fra flere steder i verden om økt vold i hjemmet. Flere henvendelser til krisesentre og økt forbruk av alkohol. Dette er bare de synlige tallene, og jeg frykter høye mørketall. Så, hva gjør vi da? For oss selv og våre medmennesker? Jeg tror det er viktig å ta de telefonene for å spørre om hvordan det går. Det er viktig å fange opp de mennesker som ikke har noen som kommer innom på en kaffe lengre. Vi må følge ekstra godt med barna våre, det er kanskje ikke så trygt hjemme som det burde være, og nå må alle være mer hjemme. Kanskje vi kan unne oss en ekstra klem til et menneske vi føler har sterkt behov for det? Det er faktisk mulig å bli alvorlig syk av ensomhet også, ikke bare av korona.